8/30/2011

Nei til inkludering av tromsværingane

Ein mild kommentar i ljos av denne artikkelen.

Det hev komi meg føre, at somme vil hava desse «tromsværingane» inn i det varme samfunn. Jau, det kan me visst like — toleranse og alt det der. Måken frå nord, det ævelege klagekoret, skal bli integrert. Men dei med vett kan ikkje like det soleis — nei, eg tykkjer d'er reint stygt og at me må halde på fornuften. Toleransens kval skal ikkje sluke oss som daud sild.

D'er kvinnone som er fyrst ute — dei tek seg spæle karar frå Tromsø, Kroken-gangsters med meir snus i lippa enn vett i skallen. Kva vil skje med eit blandingsbarnet, det med far frå Troms og mor frå Telemark? Jo, det vil nok fyrst få eit trist møte med skolen. Ungen vil meistre snautt 150 ord, kvar 140 av dei er bannskap — dei andre ei slags smørje med vokalar og uljodar (ulyder). Lærarane vil tru han er vond og dum: Han seier berre vondt om andre, og kan ikkje telje til tjuge eingong. Han vil derimot kunne skjelle ut heile slekti di attende til 1500-talet. Det er vel ein kvalitet, meiner somme — men d'er ikkje godt emne for skole- og arbeidslivet.

Som tek meg til poeng nummer to: Folkesjukdomen «kaffipause» ville breidd om seg endå kraftigare. Effektiviteten overalt ville sonki (sunket) og norsk industri hadde vorti selt til meir driftige land som Sverige og Grønland. Det er ikkje so verst, oss telemarkingar og dei andre med vett hadde vel vandra over grensa fyrst. Men so hadde me sett dei idiotiske Facebook-oppdateringane frå nordjævlane, kvar dei skryt av å pisse på Slottet eller joike i Nidarosdomen. Og me ville kjent lengt til ei heimleg strand — og bruka fleire århundre på å rette opp skadane frå kan hende fem-sju dagar med nordnorsk einevelde i Noreg.

Her er ogso rett med eit historisk perspektiv: Norsk soga seier at me ikkje skal lita (stole) på barbarane i nord. Ei eldre vise frå Austlandet læt (låter): «Å, dei som fere i nord/ med dei fattige ord./ Dei liver på NAV-et / og pissar i havet». Eg ser ingen grunn til å tvile på visdomsordi til dei gamle dølene. Dei visste meir enn eg, eg vil ikkje vera arrogant om slikt.

Ein siste ting om tromsværingane: Kva ville skjedd om me alle vakna ein dag og fann ut at me var tromsværingar? Jau, hald deg i ro må vita, det er eit fælt bilete — men tak imot poenget. Me ville slutta i jobben og teki ut trygd, skaffa oss snøscooter og byrja snakke vondt om samar. Me hadde berre eti fisk og potedes med reinsdyrmjølk og kvalsmør. Den vonde lukti av roten (råtten) fisk ville trekt isbjørnen til byane lengre sud (sør) og truga kvegdrifti i Eiker, Jæren og Akershus. Me ville klaga over kor kaldt det var og fyrt opp heile nasjonalbiblioteket for å halde oss varme. Grunnloven hadde me bruka til å mekke rullesigarettar, og kronjuvelane hadde me putta i felgane på ein statsfinansiert rånebil — ein Opel Ascona.

Nei og nei! Slikt blir det ingi framtid av. Tal nei til jævlane i nord. Send dei attende til Svalbard, Danmark eller kvar no enn dei kjem frå.

8/27/2011

Sylvarkjerringi

Og vidare ned Karl Johan — me skulle ikkje tenkje for stort om kvar me gjeng. Liksom renne nedover med straumen — som berre daud fisk gjer. D'er betre å vera daud enn aud, sjølv om einsemd skal læra oss eitkvart om oss sjølv. Alt vil eg ikkje vita. Eg hev hatt dei mareritti, jau, mellom dei verste: Stod der midt på gata og såg innåt kjøtet, og kjøtet pulserte liksom og vart klårt og gjennomsiktig. Eg såg gjennom skrotten, inn til dei lekamlege tingi og blod som flaut og kolliderte mellom seg sjølv. Byll som lak gjennom nyrone, sukkerstoff som kolliderte med feitt i blodet og danna plakk. Og det verste kom med levri, ho grein, «d'er gift! d'er gift!»

Og soleis stod eg der og tykte det no, om augneblinken framom. Ho er so vond til. Eg skal møte henne no, og sikkert ei stund sidan. Ho kjem innåt om kveldane, legg seg attom ryggjen og pustar kald, rivande luft over aksli (akselen). Og lell elskar eg henne. Når eg stirar inn, er det mest som å sjå inn i ein spegel: Eg ser inn henne og fær ut det eg ikkje toler med meg sjølv. So kjem kaldsveitting, før eg lét sylvarkjerringi (sølvkjerringen) brjote huden og gjera det ho må. Det blir om eitt stilt, eg ligg liksom litt i eit koma og tenkjer over stjernone og himmelriki, før om pusten tek seg opp att og slær som ein totaktsmotor. So må me fara båe to, me er tomme og vinn ikkje om meir i herne (denne) stundi.

Eg hev fengi eit likare sylv, d'er betre enn noko anna. Lell om eg kan sjå innåt skrotten stødt og til dei verste tider — sylvet kjem og kastar ljos på innsida av skrotten. Huden blir fager med ein grårosa toning, med håret stend rakt og hardt derfrå og skræmer (skremmer) bort andre rovdyr. Eg blir gal, diktar!, rikare til sinns og fattigare i hemningane. Traskar stødt langsmed gateplanet, stirar inn på folk og smilar dei bort. Ja-du, kor eit smil, eit reint og uforfalska lukkesmil kan skræme bort ei heil verd. Og di meir smilar eg over slikt. Trippar liksom litt på føtene, slær dei saman i hyllest og held fram i det same rivande tempoet.

Eg eig lukka og sylvet, kva eig du — kjære verd?

8/15/2011

Strevet for måndagskaffi

Det renn so sprækt eit folkehav gjennom gangane her. Dei bannar, trippar bortover og gjev fyrstehjelp for ålvorlege papirkutt. Og riv opp golvplatone når dei traskar tunge som troll nedetter på ei æveleg ferd, ein Golgotha-marsj for dagsens fyrste kaffi. Måndags-blues me kallar.

Her er ein kar som irriterer meg so stort. Herr «Eg kokar berre kaffi nok til meg sjølv».

Jessu då? Enn oss, du? Enn vøre med oss? Me er kaffisvoltne au.

Eg skjøna aldri meg på slikt «folk»(!). Ein lagar ikkje kaffi for seg sjølv, ein lagar ikkje kaffi åleine. Det er me, dei andre, Det Andre, som hev skipla det til. Sigla nedåt Afrika, stifta koloniar, utbytt folket med glinsande hud. Og sidan ført dei same landi under marknadsøkonomien, gjevi dei veldige lån so dei kan presse meir grut utav bøner. Å drikke kaffi er soleis ein so sosial sport, eikor (ei og anna) feiring av me-et.

Kaffihistoria startar med dei ottomanske invasjonane innåt Wien. Der slo me dei attende og vann nokre posar med mogne bøner. Dei lét me koke suppe på, og suppa var gull — svart gull, likeso mørk som tankane som bind oss til jordtilværa og hindrar einskap med himmelfaderen. Men med kaffi, og ikkje med utukt, kunne me trivast og livast. For lell om me blir morgontunge troll, so er der litt rock'n'roll og nærer oss gjennom profittauket.

Flestalle (dei fleste) kjenner til kaffibruken i norddelen av landet. Dei ligg i verdstoppen, jamvel over dei staute finnane. Og ikkje nok med det: Det er ikkje tysk eller amerikansk skvip dei serverer, men ei blanding sterk nok til å løyse opp gull. Synsingi fer over årsakene: Noko om vêret, at det er kaldt, at kaffi er sosialt der ogso. Og om litt heng oljeslottet og sviv (svever) nordpå, når Barentshavet pumpar opp anna svart gull. Då skal me vera der med dei, og då kan me like meir kaffi.

Sant å seia likar eg rett og slett brygget, ikkje berre som drykk, men ogso som symptom. Det er kan hende det beste dømet på korleis me koplar ei vare utav historia og produksjonsopphavet. Produksjonen, han kan nemleg vera litt slem mot jordsmonnet. Og ingenmann tenkjer på sveitte, glinsane hudar som tærer seg ut under solskinet når me kastar inn fyrste koppen. Og eg fær heller ikkje slike tankar ved andre koppen. Men ved tridje koppen er eg sopass gira at tankane fer hit og dit, ogso der.

No arbeider rett nok ikkje kaffibøndene under franske og engelske aristokratar lenger, men det kan knapt vera betre å vera styrt av derivatmarknaden og hedgefond. Ein fersk blåruss i London set fem millionar kronor, eit veddemål på prisen for den framtidige kaffiavlingi di. Du er ein gladiator i kamp mot solstråling og dei låke nitrogenverdiane for jordflekken. Og eg er jordlaus kontorrotte som stirar imot, men gløymer å sjå deg mellom dampen frå fersk morgondrykk.

Eg elskar ei kjele med svart.

8/12/2011

Eg er gjerne kar på sumarsdagen

Og godt so. Nedåt frukostbordet — attåt kjerringi i huset, fyrer opp ei pipe, tek avisi og læst som eg meiner so stort om han der og den saki. Kaffi, bacon og ei passe gamal brødskive dertil, sjølvsagt. Og utpå gjeng eg på badet med ei rusti (rusten) tang. Det blir roleg om litt, so stirar eg modigt inn i skjegget og riv ut naglen på stortåi — ein kar som hev plaga meg altfor lenge. Her gjeld det berre å blø ut, reinse såret med heimebrent og trampe bort dei verste blodflekkane på golvet. Det ser ut som eg hev krossa ein liten landsby med småfolk under føt'. Her skal ikkje vera leiglendingar, vera seg folk frå folketru eller snikinngroande naglar.

Pfføy, men kor det svid.

Av pipa, sjølvsagt. Smerta skal eg no tole — ho gjeng aldri tom. Det er verre med den litle, dyktige mengd med Virginia-tobakk. Sjølvturka endåtil! Og so føler eg trong for whisky. Igjen, som eg må seia sterkt, aldri av smerte — men fordi kjeften er turr av overfyrt tobakk. Whisky er det beste av vatn og brød, just som smøret er det beste av mjølk og Willoch det finaste av Høgre.

«Eg kunne like meg ein tolvåring», sa far min stødt til skjemt i fint selskap. Stemningi gjekk seg fort opp, koka kraft av mistru og vantru og kledde stugu i seg. «Ein tolvårig whisky vøre det!» braut han alltid av med, so låtten brast og ingen torde sjå stygt imot. Han var retteleg kar, han kunne få sjølv ein summøring til å flire av oppspentheiti si. Og eg er gjerne kar likeso, eller kan hende litt mindre, fordi eg saknar fint selskap. Eg blir nemleg ikkje invitert på hageselskapet åt Aschehoug eller heim åt sosial-liberalarane på Ullern. Heimkomen er eg i dag, og det er i minsto (i det minste) like godt.

Eg røykjer pipe.

Og diktar som ein tosk: «Eg er so gjerne kar / om soli stende' (står) so berr. / Og gliser oppi dar (der) / so angsten tykkjest so fjerr (fjern). / Fe' sumar gjere' godt / og roi (roen) vinne' me um. / Og lell om eg saknar pott / blir eg reint luggum.»

Imed skin her so sterkt over grender. Ein og annan fugl kvitrar i takt med app-en på smarttelefonen min. Born spring og jagar opp kvarandre og late gamlingar på hi sida av vegen. Eit ordspel blir gjort mellom meg og kjerringi, og so eit til. D'er stemning! Og ho hev teki til å nytte eit dugande austlandsk ord, den rare trønderkjerringi, nemleg «hokken» (kven). «Hokka vise ska æ søng?» — «Du, syngji? Du er hakka gaRn du!» (galen, gærn). Og dagen fer no om si tid som han skal. D'er middagstid, non som det heiter no, og eg kastar blodig kjøt på grillen og let det fræse som ein Open Ascona. Og på bordet stend eit festleg lag: røsta rotgrønsaker, sterk sennep frå Tyskland og like sterkt øl frå grannen min. Jau, på ein slik dag er eg gjerne kar.

8/07/2011

«Um tida og meiningane um 'a» — intervju med Steinraus

Eit rivande, fyldig hår på ein litt for stor skalle. Eg er i romet med Steinraus. Han er bitter, jau, ikkje fordi han er trønder — men fordi han generelt er lei og fordi han er snus-laus. På bordet stend nokre burkar Dahls og ei flaske med Vikingfjord. Steinraus lèt servere tunn kaffi åt spriten, slik tradisjonen i Trøndelag krev. Og praten tek til.

Usak — Skitprat


Aasmund: Takk for at eg fekk koma. Kva skjer for tidi?

Steinraus: Det hev vori stilt her i skogja (skogen) ei stund. Alt hev gått så fort om no, liksom reist i frå oss og trekt med seg sjela vår langsmed E6-en i ein Ferrari. Vi er ganske svikne . . .

Aasmund: Burtkomne er me — ja ...

Steinraus: Reint utav det, just det! Som kamelar på Svalbard. Og heller enn å lat' oss sjølv bli kalde, lét vi varme kvarandre, tine opp telen og leggje grorbotn for rosor i morgon. Men vi er ikkje heilt der endå — det er stødt i dag. Og sola skal glytte om litt, men ja — også dét er ei mengd, ei tid å bera gjennom. Det fær gå så sakte, sakte nok for meg.

Aasmund: Og somme vil gjeva skuld midt i det heile. Jau, d'er så lett — så fryktelegt lett! Her sit ein forfattar, han meiner noko om Frp — sjølvsagt ausar han utor tankehavet sitt. Han er vektig, må vita!

Steinraus: Jau, så somme vil gjeva skuld, dei andre vil ikkje røre 'a (henne).

Aasmund: Lell er det no ein person som fer med ordet, og ein annan som fer med handling. Og så var det med politikken. Kva for parti ber skuld? Frp? Kva for person? Fjordman? Er der kriminelt å skrive godt, men giftigt? Enn med manifestet?

Steinraus: Der heiter gjerne at ein ikkje ser bjelken i eige auga for flisa hos dei andre. Så einkvan («ein og annan») vil føre vidare med det moralske krosstoget, do («dog») i motsett forteikn: Ein og annan meiner det her aldri ville skjedd utan aggressiv retorikk frå høgresida. Så var no det sagt. Og manifestet hans Breivik er mesta ein vits, det er som å lesa ein skolestil frå Anne B. Ragde eller meg sjølv.

Aasmund: Men det er ikkje mangel på dårlege forfattarar frå vinstresida som skriv eller skreiv minst like vondt. Ber dei skuld?

Steinraus: Nei, dei ser mest ut til å leva utan samvit. Hundre millionar daude, men dei snakkar jo slavisk eller kinesisk, så vi høyrer ikkje stort frå dei. Dobbeltmoral er dobbelt så fint som moral. Så i krosstoget er vi plutseleg komne ved ein krossveg: Kva veg fer skuld, spør eg.

Aasmund: Om litt skal du få nemne det. Men her vart eg i uråd. Eg sit midt uppi krangelen og tenkjer likegodt: Kven av venene mine skal eg melde ut? Sjølv dei som er milde islamofobar?

Steinraus: Jau, høgresida hev allereie innrøma sine feil. Retorikken skal bli snillare og lættare enn før, etter seiande i alle fall. Det kjem nok til å gå inn på dei fleste om senn — det er i alle fall eit håp. Men kva med vinstre?

Aasmund: Dei fer no vidare. Kva elles?

Steinraus: Læst som dei er så hæve? (kjekke)

Aasmund: Heh, kanskje.

Steinraus: Kva skulle ein no med prestar når det finst slike.

Aasmund: Hans Rotmo sa vel . . .

Steinraus: At det skal bli så godt å koma til helvete, for der er ingen prestar. Men vi er allereie i helvete, om midlertidig, men prestar er her jo.

Aasmund: Så kva ligg ved vinstresida? Ber dei skuld, trur du?

Steinraus: Vinstresida er gode til å sjå ned i grumset åt dei andre, og godt nok er det. Men eg tykte no dei skulle sjå litt i seg sjølv. Det var dei som gjorde mytologien åt Breivik.

Aasmund: Vel, kva meiner du eigentleg no?

Steinraus: ABB følte ikkje at han vart høyrt. Han ser på vinstresida på same måte som feministane ser på patriarkatet og rastafarianarane ser på Babylon. Eit undertrykkjande moralsystem. Då er det naud, og derfrå er vegen kort — eller lunta kort, om eg fær vera frekk nok.

Aasmund: Men vinstresida kan ikkje sitje med skuld berre fordi dei er til?

Steinraus: Det er ikkje det. Eg kjem frå NKP sjølv.

Aasmund: Så forklar detta, då.

Steinraus: Vinstresida såg for seg at dei skulle gjera samfunnet betre, du veit, den progressive draumen. Kultur-radikal-konstrukt-i-vist. Byggje ned fordomane mot samar og kvinnfolk. Men så eg ser det, gjekk ikkje herne utviklinga heilt heldig føre seg.

Aasmund: Kva skjedde?

Steinraus: Dei arva den same protestantiske pietismen dei ville bort. Vinstresida vart skuldige i uthenging, platt retorikk, skam-mekanismar. Det er berre å sjå på Marte Michelet. Kjærringa e jo toillått. «Herfra er det personlig» og alt det småborgarlege pjatt. Det var mest som nokre ville at islamofobi skulle vera fårleg. Då kan det bli slik.

Aasmund: Og meir om det?

Steinraus: Ordet «rasist» eller «islamofob» vart jo mest fylt med same kraft du fann i ord som «hedning» i mellomalderen. Og då er det ikkje lenger handlinga som er verst, men ordet. Vinstresida, med ein innavl som endåtil overgår Sør-Trøndelag! (Steinraus er nordtrønder, red. anm).

Aasmund: Du vart vel eit stykke bitter no. Enn Lars Gule? Eg tykte analysen hans var både vettug og full av innsikt. Han er no dømd terrorist sjølv, karen — veit kva som ligg attom valdstrongen. Vinstreside au!

Steinraus: Lars Gule er kar! Og hæ, eg er no sikkert bitter, eg mister ikkje fleire folk med det. Just no er det berre meg og tobakken.

Aasmund: Og me er om eitt komne til sakdebatten.

Sak — Ekstremhøgre og konservativ revolusjon


Aasmund: Fortel litt om ekstremhøgre.

Steinraus: Det er viktig å gjera skil på nyansane i ekstremistrørsla. Det er lett å tenkje at dei fleste der vil attende til ein slags fasciststat. Så enkelt er det ikkje. Om vi skal mæle fasciststaten, finn vi at han er ganske lik eit sosialdemokrati. Også sosialdemokratiet hev hatt «kjempar» som durar litt her og der, aller mest folk som Haakon Lie.

Aasmund: Men dei er vel totalitære desse høgrekarane?

Steinraus: Ikkje alltid. Somme byggjer hybrid-ideologiar som fer utav kategoriseringa. Eg kan gje eit døme: Mange henter utor den nihilistiske tradisjonen. Der finn vi Max Stirner, samtiding åt Karl Marx og jaggu ein anarkist. Filosofien åt Max Stirner tykkjest mest proto-postmodernistisk og handlar mykje om symbolbruk. Eit døme er korleis «Gud» eller «fellesskapen» blir sett på som eit slags mål å jobbe opp mot. Men det er no fordi dei definerer det såleis sjølv! Så Stirner liknar Gud med ein slags sultan som gjer seg sjølv til eineherskar og sentrum for heile moralen.

Aasmund: Og kva steller Stirner opp i mot detta? Kva vil han?

Steinraus: Det er det som er greia. Han vil det likeins. Hos Stirner er målet å bryte sunder «tannhjula i hovudet». Det er mogleg å sjå det som ei realisering av Jesu kall om at «Guds rike er inni dykk». Det frie mennesket heiter for ein anark hos han Stirner. Han er for anarkisten kva ein monark er for monarkitilhengaren. Stirner snakkar om det «Det kreative Inkje», altså eitkvart tomt som det kan koma meining utav. Det er ei nedbryting av eit innfløkt, tiltenkt språkspel som skjuler sannheita frå folk.

Aasmund: Og detta språkspelet kan like godt vera det me populært kallar «politisk korrektheit»?

Steinraus: Det stemmer. Ernst Jünger, «kongen» hos dei konservative revolusjonærane, var inspirert av anark-konseptet. Jünger gjekk heller ikkje i takt med nazistane. Kaukinga om at ekstremhøgre er nazistisk — altså implisitt demonisk — er i beste fall intellektuell latskap. Til sist er det dessutan fårleg — fordi det styrkjer mistanken hos dei høgreekstreme om at dei er mistydde.

Aasmund: Korso mistydde?

Steinraus: Fordi vi kallar folket ekstremhøgre, vil dei aldri koma inn i den offentlege sfæren reint. Dei må aldri formulere og forsvare seg med eit universalt språk tufta på felleskulturen, såleis Habermas nemner. I staden vil klikkane gå rakt i strupen på felleskulturen og byte han ut med sin eigen. Breivik gjekk jo ikkje til åtak på muslimar — men på Vesten.

Aasmund: Finst der andre tenkjarar som er vektige her?

Steinraus: Oskorei, som eg tykkjer er den mest imponerande av dei høgreekstreme, er tidlegare vinstrevridd og godt lærd. Som døme: Oskorei nyttar situasjonistisk kritikk til å kritisere den såkalla «fleirkulturalismen», som han heller meiner er ei form for ein-kultur bygd på global kapitalisme og «menneskerettar». Tendensen er at nasjonale verdiar blir svakare og blir bytt ut med McDonalds og CNN — du veit, globaliseringa. Ein part forbrukar kultur, ein annan produserer han. Altså blir heile samfunnet til sist styrt av vareforhald.

Aasmund: Detta læt no reint sosialistisk ut. Skjønar eg rett når eg tenkjer: Det er altså ikkje mangfald i heile. Burka og bunaden er mest til pynt, med dei kapitalistiske ideali herskar og tynar attom?

Steinraus: Dei meiner så. Her kjem også sosialismen inn: Fordi fleirkulturalismen og hai-kapitalismen heng saman, må vi organisere oss nasjonalt og verne om den «autentiske» kulturen for å stogge tyranniet. Detta kan vera alt frå folkemusikk til kristendom, til gamalt kneipbrød og Stiklestadspelet. FN er sjølvsagt sentrum for vondskapen: Dei pushar marknadsøkonomi og toleranse på alle, liksom ein gjer med dårleg crack.

Aasmund: Detta er vanskeleg å skjøna. Korleis fær dei noko vondt utav toleransen? Det blir jo mindre ufred av slikt?

Steinraus: Her hentar ekstremistane frå Carl Schmitt: Politikk er vald. Her kan endåtil amerikanske libertarians vera med på laget, sidan dei meiner staten er ein einaste stor bølle som stel skatt. Men poenget er altså: Om politikk er vald, må eit pasifistisk system som demokratiet gjera folk makteslause. Og vanmakt bryggjer faensmakt.

Aasmund: Schmitt levde under Weimar-republikken, så det var vel naturleg for han å meine slikt. Visst fekk dei fridom, men politikarane var ikkje dyktige til å fatte vedtak eller løyse vanskelege samfunnsproblem.

Steinraus: Korrekt. Ekstremistane meiner altså at kapitalistane vil gjera landa svake og hærja over dei sidan. Det er ein konspirasjonsteori, sjølvsagt, utan at vi skal taka han for lett.

Aasmund: Men for å runde av med Schmitt: Det er vel mogleg å kombinere eit slikt prinsipp — «politikk er vald» — med demokrati og toleranse? Tyskland er jo eit «Streitbare Demokratie», der det er lov å nytte småtotalitære tiltak for å verne om dei demokratiske verdiane?

Steinraus: Det er sant. Men interessant nok er Tyskland på veg bort frå rein toleranse. Angela uttala jo at fleirkulturalismen er «feila». Eg trur vi vil sjå at fleire og fleire statar går i retning den franske modellen, der demokratiet er ein einsidig verdifellesskap — ein meir macho stat, rett og slett. Det er framleis lov til å vera rastafarianar, jøde eller kva du vil — så lenge det ikkje bryt med standarden. Altså kan islamofobien framleis få føter å gå på, om verdiane er imot den demokratiske felleskulturen. Religionspraksisen vil derimot vera uinteressant.

Kvardagsting


Aasmund: Til sist vil eg spørje litt banalt: Kva du les for tidi?

Steinraus: Klassekampen og Nationen dagleg. Stundom Kristofer Uppdal, og dessutan Cryptonomicon. Det er ei fantastisk bok. Ho syner fram det innfløkte samanfallet mellom nyvinning i både eldre og nyare tid, og dessutan den rivande utviklinga av internett.

Aasmund: Og kva for musikk høyrer du på? Du driv med musikk sjølv?

Steinraus: Det stemmer — det blir ei fidget-skive om senn. Det går mykje i Burzum, Brian Eno og deadmau5 om dagane. Eg høyrer eigentleg på det meste, endå eg skal vera snar med å innrøme at eg byrjar bli lei av dubstep-trenden. Kode9 og Skream er kult, Skrillex er lydar frå robot-helvete.

Aasmund: Eg takkar så stort for praten og ynskjer alt så vel i Trøndelag.

Steinraus: Det va no bærri lænt herre, shø.

7/24/2011

Ordløysa i siste dagar

Det er ikkje ofte eg gjeng tom for ord — mest skulle vel eit og anna vera usagt. So eg lånar frå andre, meir kloke enn eg — og stel sjele-ro nok til å halde augo fri for tåretåka. Somme kjem med dikt, somme med skarpsyn, somme med moll-musikk. Og det hjelper fram smått om senn, nærar meg — so matlyst kjem tilbake og nærar kroppen med ein annleis substans.

Alle vil prate om tragedien no. Og som menneski me er vil me vita kvifor. D'er orsak og virkning: Me nøstar opp Breivik-manifestet og ser paragrafane rulle ned skjermen, som ein person i skirselden (skjærsilden) — rakt gjennom eit helvete på veg mot lyset. Stoggar midt i, græt litt, nærar opp meir mod og held fram gjennom galskapen.

Om litt sit me att med ein djevelsk saga: Ein mytologi bygd på gamal religionskonflikt, der ein gutteklubb hev kveikja opp ein gamal krig og læst han fast i hovudet. Dei lever utanfor vår eigi tid og kan soleis ikkje føle med samtidi. Det er det motsette av post-traumatisk stress: Dei blir oppsvelgde av mytologien, trollbundne og kan ikkje få fred før det forferdelege er skjedd. Og so skjer det — og me sit ordlause attende.

Eg vil helst ikkje tala om kvar skuldi (skylden) ligg eller kva som skal skje. Eg er ikkje klok nok til å skjøna dei som lever i ei onnor tid — eg er ein-tid-leg. Men det tykkjest rett å byggje ned tabu og kaste haldningane deira ut i offentlegheiti. Då må nemleg utsynet deira arbeide i og med samtidi.

Habermas var inne på det: Alle synspunkt må inn i ålmuga (offentligheten) og formulerast til eit språk som alle skjønar. Det gjeld ikkje berre religionen, som no alltid må leggje menneskeverd til grunn for argumenti sine. Detta må no ogso gjelde for dei som sit med andre, meir brutale og — som no — fårlege standpunkt. Kun då kan me syne fram dei språkspeli som driv galskapen — og på den måten byggje dei ned.

Men eg veit no ikkje for mykje, og trær (trår) eg ikkje varsamt nok, bed eg om orsak for det.

7/22/2011

Om nynorsken som elitemål

No skal eg gjera eitkvart dumt og diverre altfor gjengs. Vinjeboy-en skal nemleg skrive om nynorsk — på nynorsk. Høyre meg ut, vere du so snill.

Nynorsken skal vera eit folkemål etter somme. Det er i alle fall soleis det heiter offentleg: Tal dialekt, skriv nynorsk. Men nynorsken er og var alltid eit kompromiss, ikkje mellom dialekt og dialekt — men mellom ein streng mal for norsk mål og det sterkt sprikande folkemålet. Der var alltid eit spørsmål om skjøn og praksis: Aasen tenkte formene med -j (tenkje vs. tenke) var mest litt klønute og kan hende upedagogiske, men ville halde på den norske palataliseringi. Og likevel ikkje fullt: Ein god nordmann seier sko'jen, men lyt skrive skogen. Tanken var at nynorsk skulle bli einaste undervisingsmål (eit praktisk eit soleis) og det norske risle inn i målføri.

Soleis vart det no ikkje. Ein måtte forhandle, og målet vart skipla om meir og meir. Garborg kom med nokre av dei beste kompromissi i retning aust: Formene bli, blir vart lov og ein kunne skrive skrivi, funni. Mot vest trong ein ikkje gjeva avkall på stort, di der sat nynorsken trygt. Sidan kom Østlandsk Reisning og kravde inn det breie austlandske, både somme monoftongar og somme (nye) mønster: Kvinner vart lov attåt den tradisjonelle formi kvinnor (kvinnur hjå 'n Garborg). No skulle altso folkemålet ganga hine vegen, inn i landsmålet og ikkje omvendt.

Det er ikkje verdt å nemne meir om normhistoria. Men somme vil leggje ved at nynorsk-folk læt til å ha veldig sterke meiningar om språk, og då gjerne i ei konservativ lei. Eit døme er de/dykk-spørsmålet. Der er ikkje folkemål som klinger når nynorskfolket mest einstemde — vera seg Aasen-tunet i høyringi åt nynorsknemndi eller høgnorskarane på blogg (vevrit!) — gjeng imot formi dokker. Forma her, ho er brei og like greitt bruka over heile landet, frå Nordland til dei indre rånefestene i Sogn. Der me fyrst finn ei form som liknar på dykk, er det me austlendingane som steller opp med vårt dekk(an). Sjølve skilet de/dykk er di mindre utbreidd, sjølv om det rett nok lever til dømes i Hell i Inn-Trøndelagen. Kvifor so vrangt, då?

Unge folk i dag talar gjerne om hipsteren, han som rettar seg inn mot straumen og dyrkar det genuine og ikkje-kapitalistiske — men med ein kapitalistisk forbrukarmentalitet. Han kjøper Palestinaskjerf på H&M og tykkjer seg so fælt ein progressiv kar. Han brukar brillor utan synskorrigering, fordi det plutseleg er kult å vera ukul med ukule brillor. Han fer i kring med den dumme veska si med buttons frå kulturrevolusjonen og nypåteikna slagord mynta på EF-strevet på 70-talet.

Og her kjem me til poenget: Det same skjer på universiteti. D'er ikkje uvant at akademikarar og slike tek til seg ei god sak og pratar om undertrykkjing. Der er nok døme på detta: Snøkvite professorar i African Studies og Whiteness Studies, som talar so sprækt om ondskapen åt dei kvite. Mannlege feministar som mumlar eitkvart om patriarki. Det er ein progressiv syssel og gjer at tusenvis av (vertande) professorar slepp å stå ordlause, for å ikkje snakke om lidenskapslause i dei halvoppglødde korridorane sine. Og likeso vart nynorsken eit progressivt prosjekt når dei idealistiske 68-arane tura gjennom førelesingane og grodde fast på Blindern. AKP-ml-era stør folkemåla og nynorska vi 'a! song det ut i 1970.

For å jamføre att med hipsteren: Det er typisk språknerdane å skrive den mest konservative og innfløkte nynorsken dei maktar, eg med dei! Ein skal dyrke fram det reine folkemålet — med somme lempingar på kva ein kallar folkemål, for folk frå Ullern lyt neppe kallast «folk»(!). Der blir ein slags språkfetisj, som jo kan vera fint nok — men neppe noko du syner bestemor di frå Asker. Og hipsterane vil alltid draga nynorsken mot straumen, for det er der dei trivst best. Soleis blir det ikkje demokratisk kveik og rørsle utor. Detta kan berre bli eit fenomen for eliten.

Det finst sjølvsagt mange saklege, endåtil faglege innvendingar mot poengi ovanfor. Jaja, pedagogiske lempingar, seier me. Men me kjem ikkje unna at nynorsken hev sliti med denne moralistiske tankefloken, og at han ikkje åleine kan skuldast på at det er for mange vestlendingar i målrørsla. Nynorsken dreg nettopp i seg sjølv på motmakti, der ligg i soga vår. Etter samnorskoppgjeret hev nynorsknormi vori fri og eksperimentell, fantastisk i mange retningar og på mange vis. Meisternynorsken åt Duun forførte no sjølvaste Riksmålsforbundet, endå der er større sprik mellom språket hans og riksmålet enn det er mellom moderne vestlandsnynorsk og riksmål. Men for eit språk som er bygt på einskap gjennom kompromiss, vil eit slikt språk bli forvirrande — minder det blir heilt fritt, og då er det jo ikkje eit system eller eit språk lenger. Staten lagar ikkje — eller bør i minsto laga — postmoderne brosjyrar som alinjær narrasjon og kyrilliske bokstavar. Der må vera ein mal, der må ein rettesnor.

Trur eg då det er ei framtid for dei som skriv slik eg gjer? Jo visst. Det er vel klårt no at det ikkje lenger er eit målstrev. Nynorsken veks ikkje og han kjem ikkje til å gro meir heller. Perioden no handlar mest om å bevare rettane våre. Men nynorsken kan framleis vera godt i live og vera til stades i krikar og krokar, ogso på Austlandet. Språkfetisj er nemleg ikkje alltid til bry. Hipsterane held minnet ferskt og skyv om på symbolane liksom ein DJ gjer med technolåter. Og utor soleis gror det stundom eitkvart friskt. Og det er ikkje berre hipsterane det gjeld: Carl Frode Tiller vaks opp som bokmålsmann, men der var fyrst som nynorskforfattar at han følte han fekk det til. Og jaggu om han fekk det til! Ingen stussar på Tiller no, utan kanskje målfolket, som ikkje tykkjer for godt om alle heitordi. Men målfolket kan fort ganga bort og nynorsken stå att, like spræk som før — om ikkje meir.

7/14/2011

Skjemt og fanskap i Bratislava (del 2)

Bileti kjem dessverre ikkje. Dei vart gjort i fylla og såg ikkje ut i heile!

Det er verdt å læra seg helsingane og vendingane her i Bratislava, liksom /dov:rey d:an/ (god ettermiddag) og /kolko to stoji/ (kor mykje kostar det?). Og det er minst like godt å læra setningi her, nemleg "som z nórska!" — "eg er nordmann!". Dei kan like nordmenner her nede. Kvifor då?

Jau, no er me inne i kjent vatn, for eg kjenner og hatar årsaki. Dei elskar nemleg Bjørnstjerne Bjørson. Med karen var fattig i ordi og fagerdomen, so var han lell god til å tala åt dei mange. Og Bjørnson fór nedåt Slovakia, kvar kongedømet skulle hava småborni til å berre læra ungarsk — ikkje morsspråket. Far hans Bjørnson hadde no sett desse gnislingane mellom stormakt og småmakt og makt i heile gjennom levetidi si i Tyrol. Men att, Bjørnstjerne sjølv: Han likna detta direktivet, jau språktjuveriet!, til å taka morsmjølk bort frå barnet. Og det var rett sagt, lell om han gjorde vrangt om heime. Norsk språk kunne ikkje Bjørnson like. Til lut og åger vann Bjørnson seg ein plankett i ei gate i Bratislava.

I Bratislava finn du ikkje mange nordmennene — eg kom berre i møte nokre gode karar frå Oslo. Der er no heller mange britar, finnar og russiske turistar her. Eg sat eingong i baren og knerta øl og tid, då eg høyrte finnar tala attom ryggen min. Dei sat stilt, prata i to minutt og tok so ein verdig pause på fem minutt. So prat i to minutt, rolege og verdige i temperamentet og tempoet. Og finneskogane steig fram og skapa soleis stemning i dei, so dei vart stille fem minutt til. Eg vart hugen til prat og gjekk opp til dei. Med finske folk må du starte med ein punchline, minder vil dei ikkje prate så stort. So eg sa: «Suomi? Yeah, good. I'm Norwegian. Our nations have a lot in common. We both drink too much vodka and we both hate Sweden". Og då var samtala smidd til og finnane lét dele den store visdomen sin.

Like greitt var det ikkje med dei russiske turistane. Dei er eit uhøvla folk, ein tolig grov og bråkut flokk med vodka og Opel Ascona dertil. Det vart å koma mange slike typar på hotellet mitt, mest til mitt uhell. Kjerringane gjekk i kring, kika med gift i augo og forventa drinkar utor lommeboki mi. Endå dei ikkje var so fagre. Dei prata grovt når dei ikkje prata med meg — russisk hev sokalla mat, som er best å skjøna som nordnorsk bannskap. Rett nok skjøna eg stort sett kva dei snakka om, men det var ikkje den store poesien som sprang utor kjeften deira.

Utpå ein kveld ville eg nok sova. Men det var ikkje mogleg, sidan dei russiske naboane mine dreiv med rodeo-meisterskap eller noko slikt. Dette skjedde fleire dagar på rad, og eg gjekk om eitt lei det heile. So eg slo i den halvfôra veggen og kauka: Socializma v odnoj stranye! (Sosialisme i eitt land!) Og det vart stilt på hi sida av veggen eit bel, før det kom eit svakt shtooooooo? (kvaaaaaaaa?). Stemningi brast vel like godt som vindauga på hybelfest i Vinje. Og eg vann den kjære svevnen min.

7/09/2011

Bratislava ung-by (del 1)

Melding: Skrivaren er utanlands og fær soleis ikkje posta so mykje for stundi. So her er fyrste del av eit rit. I del 2 kjem det bilete m. m!

Han som er reist mykje ikring, han blir røynen og klok mann. Eller eit dugande kvinnfolk, når me alle helst skal vera so opplyste. Ein skal sjå Pyramidane, Den kinesiske mur, eit Picasso-måleri o. s. b. Det er ikkje skort på sansebilete som skal prentast fast i netthinne og Facebook. So me sankar bonuspoeng liksom sopp på skogstur og ser oss ut eitkvart å reise til!

Og so fer eg åt Bratislava, hovudstaden i Slovakia. Her er jamvel ein halv million innbyggjarar, sjølv om dei innfødde reknar det må vera dobbelt so mange. Ein øl kostar éin euro, plommesprit (slivovica) iblanda energidrink mest det dobbelte. På småe gatekneipor fær du retteleg god og sterk goulasj-suppe til nokre få myntar. Kom kika inn i staden.

Bratislava kan i fyrstningi sjå mest ut som ei lygn, ein fasade. Du kjem innåt hotellet og må vente eit bel, tolig lenge for å sjekke inn. Arkitekturen er anten dekadent rustfritt stål eller stalinistisk, kvar eg valde den siste — billigare soleis! Og på romet finn eg no katteklorte møblar, lukt av sveitt teppe og ein TV like påliteleg som Opel Ascona-en uti fjøset. Folk er frekke med å koma opp og ned etasjane, dyttar seg liksom inn og kastar stygge blikk mot meg heile dei fjorten etasjane eg må føre.

Men det var altso med det store sviket, som me elles kjenner frå tidi som tenåringar. Bratislava er nemleg ein sers, mest overveldande ung by. Og det er ikkje berre turistane — alt er so ungt, om enn ikkje arkitekturen. Sprit flyt over og folk er kjappe, litt frampå — bygatone her stoggar ikkje opp med treige tyske eller trønderske turistar.

Og kvinnfolki er fagre. Det er som å sjå rosor gro utav betongen.

Det fyrste møtet mitt er med frukost, og her er han retteleg stor. Bacon, egg, tjukk joghurt, rikeleg med kaffi, ostar o. s. b. Det blir mest ein middag tidleg å morgon. Eg er bakfull og fær hjernemassasje av den milde bassen frå house-musikken som blir spela i lokalet. Sidan fer det åt øl, kvar eg kjem i møte nokre nordmenner. Me pratar om litt: Eg nemner ei historie om ein bayersk hotelleigar som ein slektning hadde møtt på tidlegare. Jo, bayeren hadde fyrt opp ein fyrstikk og lét han brenne ut, og då sagt: «So hier brennen wir den Juden» (omset: «soleis brenn me av jødane»). Serleg ein av nordmennene tykkjer det var vondt sagt; han er for resten ein soldat.

Men der skal vera sant: Staden her vekkjer att livet i meg. Jau med unge folk, heller enn dei vaksne, som sit stive og berre kan sjå på det som er skarpt. Ungdomane lagar livet sjølv, dei. Nottelivet er sprækt som du fær det: Ingi lygn her, house-musikk og dubstep i lange nottetimane og nok sprit for å gjera alle til lags. Det er flust med britiske ung-gutar, med dei dumme caps-ane sine og merkelege fylleutfalli. Dei lokale er litt rolegare, utan gjentone — dei festar minst like hardt som dei i Vinje, om ikkje verre og slemmare. Men dei er stilig kledde alle som ein, og på uransakeleg vis kjem alle att til hotelli sine ved kveldsslutningi.

Kvelden er der framleis, og utanfor herjar det lyn og tole. Det kan rett nok vera fyrverkeri eller trikken, men alt skjer på hi sida av bygget mitt. Eg ser soleis berre ljoset som kastar av og høyrer dei veldige bråket. Og so fer ogso eg inn i draumaland og blir der i åtte timar, før ein ny dag byd på ei ny historie.

6/24/2011

Essay 24/6/11: Oss — era bygdatullinga

Somme er leie oss bygdatullinga på bergjet. Der var ei tid me tok til å byggje opp detta landet, langt og tunt som det er. «Furet, værbitt over landet» og alt det der. No er der tid å byggje stilaset ned att, liksom skue litt på mursteinen og pirke laus på mur-limet. Entré Blindheim, ein sint sosiolog.

Blindheim lika ikkje Hurtigruten-maratonet som NRK køyrde — mest imot folk flest, som anten tykkjer lite eller godt om saki. Der er patriotisk oppgulp, fær me høyre. Jau, mest skulle me tru det var einkvan fascisme, og Blindheim trekkjer parallellen åt Nord-Korea og slike. Og nordmenner, me likar best fellesskapen med dei store kosmopolittane som spanderer vin og kvitost. So denne påstanden vil me ikkje godtaka eller innrøme — d'er rett og slett for pinleg for oss.

So Blindheim hev fengi kjeft. Og meir dertil. Telefonen ringjer om notti og folk flest talar stygt om honom. Og tabloidane haustar dei ordi dei kan og legg dei ekstra sinte vendingane i overskrifter og tjukk skrift, so folket retteleg skal skjøna kvar skåpet skal stå. Blindheim hatar oss jo. Her blir det liv, som det heiter etter bygdeidiotane frå Namsos.

Velkomen, bygdedyret. Skal der vera litt kaffi?

No skal ikkje eg neitta for at eg kan fylgje Blindheim halvt å veg, serleg om Hurtigruten. Det kan nok dei fleste utav bygdene gjera, men må vita, ikkje for langt. Ein held berre ut so langt med småbåtane og glade nordlendingar. Og det er ingi tvil om at programmet mest var ei lisensfinansiert gåve åt næringslivet i nord — og åt Hegnar, Stordalen og dei andre investorane i Hurtigruten. Som det gjekk i på Twitteren:

Me skal ikkje sova frå #hurtigruten / han er for gjæv til slik. / Då skal me sitja på røvi vår / stirande som kannibalar på lik

Dei fleste utav bygdene kan vel like godt fylgje Blindheim litt lengre å veg om bygdedyret. Serleg oss som sveik bygdi for freistnaden i byen og sidan kom attende for småbruket. Dyret er vidt kjent, me hev festa med det på lange nottsæte (nachspiel!) og vakna opp med det — og henne dærre frå utbygdi, du veit — ein sein morgon etter.

Døme: Far min hadde eingong hatt med nabokjerringi åt hytta for drive fiske og drikke kaffi. Veka seinare gjorde nabokallen ei teneste attende og knerta nokre upraktiske katter. Korleis ser so bygdedyret på denne lekken av hendingar? Jo, for det fyrste so hadde far min teki nabodama som sexslave og lagt henne i tog på hytta. Dinest hadde nabokallen vilja hemn, jau, komi og truga på far min med hagla.

Det var no mest ei historie for filmane. Men soleis gjeng det til, og soleis hev det gjort i uminnelege tider — vil du vel endre på oss, din jævel? Men nok med prat! Lat oss sjå kvar resten av vegen åt Blindheim fører.

Det var detta med nasjonalismen. Alle desse strukturane som er konstruerte opp for å avgrense mennesket. Entré Ida Blom, endå ein sint sosiolog. Kvinnefigurane som herr Ringnes skjenkar åt Oslo kommune er nemleg skapa av ei sinnsverd kvar kvinne sit i botn og strikkar på ein vott. Om me berre såg detta mørkret, kunne me ganga utor grotta og sett himmelen. Liksom vorti frie folk og danse som frigjorde fangar.

So spør ein: Er det noko å sjå til der utanfor, eigentleg? Enn om me likar oss her inne? Gjev sosiologane oss eit alternativ? Ei ny grotte mot nordanvinden? Om ikkje, skulle vyrket åt sosiologane bli like meiningslaust som grotta dei vil avsløre. Det blir no rett å tala om ein nedbrjotande ironi. Ikkje berre reduserer dei alle handlingane våre til mekaniske impulsar når me støyter imot strukturane — som jo høyrest keisamt nok ut i seg sjølv. Dei sit ogso att med endå mindre. Sosiologane fer ut ei liti grotte og ut i ei langt større. Kall det meta-Platon, gjeva du vil.

Eg møter ikkje Blindheim og Blom på sak, vil vel nokre nemne. Og det er rett: Eg er skriftlærd og kan lika teologien, fordi eg — som Peter Sloterdijk ville sagt — skjønar språkspelet der. Men med sosiologien vinn eg ingen ting. Sosiologispråket er nemleg so tungt og merkeleg at somme vil det bort reint. Og eg gjer lite klokt å stole på at avisene gjev att argumenti rett.

Men lat meg lell då freista.

Fru Blom og fru Blom: At nakne kvinnefigurar skulle vera eit uttrykk for at kvinna er eigendomen åt mannen, skulle vera urett. I utlandet, til dømes Hellas, finst det statuar av rause, nakne gutar. Det tyder ikkje at dei er eigendom åt nokon som helst. Men stirar du ut i kvelden, ser du som regel det du vil sjå. Skrømt er overalt. Og når me alle veit so lite som me gjer om kva som eigentleg motiverer folk, stirar alle og ein ut i kvelden.

Og so Blindheim, den blinde: Om ein fyrst skal vera bitter, gjer ein det i anna land enn Noreg. Bitterheit er nemleg berre lov ved janteloven, og her fell herr. Blindheim til kort. Ein som veit mykje om samfunnsstrukturen i Noreg lyt hava betre vit. Og slik feilar han ogso som sosiolog: Han blir ein merkeleg kar, ein stuppul, utan evna til å formidle kunnskapen han sit på.

Ein kamerat frå Nordland snakkar stødt om om dei tri fiendane, dei tri S-ane: Søringar, samar og sosiologar. Blindheim fyrer opp elden åt kameraten min på lang veg. Serleg merkjer me kommentarane om at byfolk skal vera so gode og at sivilisasjon ikkje blir utvikla utpå bygdi. Eg trur — med god vilja — at Blindheim ikkje kjenner til sivilisasjonsopphavet — hjå bøndene i Indus-dalen. Det er heller ikkje frå kontoret hans Blindheim av sivilisasjonen stig fram. Der er det han som gjeng ut og inn — imot alle.

Takk for i kveld! Skål for irsk whisky!

6/18/2011

Laurdagsskrifti 18/6/11

Gårsdagen gav eit artig lag. Lat meg fortelje.

Det startar altso med ei markering: Ein kamerat er endeleg singel att, Gud skje lov! Og han drog ut på staden for å fara med sitt. Då sat vennekrinsen vår att med eit tomrom, som trekte og trekte meg bort frå ytterkantane og fjelli kring staden og inn mot den pustande festdraken.

Eg er no gjerug (gjerrig) ein kar, so eg vil kje festa med utestadane i den vide byen. Ikkje sit dei med god whisky heller. So fyrste råd er å ringje opp dei slaviske venene mine og ordne litt affær. Med eg ventar på folket, kjem eg i hende whisky. Og kvelden er i gang.

Eg, nokre slavarar og ein skræmande kvit Oslo-gut saumfer stretene opp langs hamna. Eit og anna blir ordna langs vegen med ein hyggjeleg afrikanar. Og Oslo-guten trekkjer oss vidare innover, mot ein fest. Der er røynlege rockarfolk, kokainsniffing, mektige bong-ar og Snoop Dogg i krinsen. Dei vil hava sakene mine, so eg gjeng bort frå dei om litt og lèt slavarane vera attom.

Finn fleire folk, slær oss til ro i ein park og ordnar med ting. Rett føre oss sit ei måse — eg hatar måsi. Og må ringje ei flott veninne i Nord-Noreg for å spørje om råd. Eg hev nemleg ein plan: Ho kunne taka turen nedover, liten gåtur berre, koma med muffins. Og so kunne me lokka inn den jævla fuglen og gjort ende på honom. Måsa er ein jævel og gjer skam på resten av skaparverket honom Guds. Detta er heilag krig. Men som tidt skjer, fell det i gløymsel når samtala i gjengen fer innom noko anna og meir vitugt.

Sidan er det inn og utor eit par hyblar. Og me kjem i møte resten av gjengen, dertil noko attåt — ein legende frå Finnmark. Ein røynleg god kar er han, staut og med det halvautistiske, soldataktige blikket åt folk med kraft i seg. Jaggu om Legenden ikkje er maoist ogso. Me slær føt' bortover (so godt me kan i alkoholsvivet) og gjeng innåt byen for å invadere.

Me køyrer vegen åt den grøne draken i kveld.

Om eit punkt kjem gjengen inn i ei bakgate. Ein kamerat — vel, to eigentleg — skal gjera eitkvart med eit kvinnfolk. Om ikkje omvendt. Og med blir eg, frikarane og Legenden standande å sjå mot eit parkeringshus. Elles er der folketomt i smuget. D'er no artigheiti tek til.

Parkeringshuset er tolig høgt, jamvel 20 meter — med asfalt svivande under. (Eg var ganske bortdrukken på herne tidi, som de kan lesa). Langs sidone gjeng det fleire rakk med hønsegjerde, liksom du finn på skulegardar og slikt. Det såg mest ut som eit fengsel, tykte eg.

Fyrste tanken er no: Her må me kunne klatra godt! Ein av frikarane tek til, opp mot fire meter, «nei helvete kor høkt» og so ned att. Heller ikkje eg er kar nok til detta. Men Legenden stirar opp, flirer litt og tek til han med. Fem meter, ti meter, å herregud for dumt og fårleg. Men artig som fan, må vita. Femten meter. Tjuge. Over og inn ei opning.

Han er no vorten brotsmann og læst inne i eit parkeringshus. Men gjennom kløktig klatring fær han til å koma seg vidare nedover. Læser opp døri frå innsida — parkeringshuset er fritt for gjengen no. Me gjeng inn. Sjekker bilane, seier stygt om alle som køyrer Audi og deler gode ord om dei fantastiske Opel-ane. Og glisar.

Me er dei med vit og whisky. Og eit heilt jævla parkeringshus for oss sjølv.

Ein kamerat set på dubstep. Me lagar i hop ein moshpit, skålar for Mao og Stalin, dansar som djevlar i kring ein el-bil. Hoiar, gjer overslag over verdisakene folk lèt at i bilane sine — utan at det blir nokor vinning av det. Me spring hundremeter, sjekkar dei høgre etasjane og teiknar slagord på nynorsk. «Riksmål er fasistgnål» kjem det utor Legenden. Eg kvedar eit bel og vinn meg ein øl og ein pris snus på detta. Men utan blinkande diskoljos og pene studentinnor frå Stavanger er der lell ikkje liv nok laga. Laget døyr sakte ut, utan at me eigentleg veit det sjølv — og me legg på veg heimover.

På vegen kjem Finnmarkingen i hende eit protestskilt til ein slags demo som skal skje ein av dei neste dagane. Han gangar ned festgata med parolen (som eg trur er mot dyremisbruk?) og hoiar slagord. «Arbeidslæger førr Tromsværinga! Død & pine over småborgarpakket!» Knusar om litt skiltet og brukar staven som vandrarstav, vandrar klokt og stilig vidare nedover. Og ved ende blir laget løyst av og alle fer til sitt.

Eg trynar seinare utpå asfalten og blir sovande der til omlag klokka ni. Og drikk no kaffi og triksar med aspirintablettar. Eit godt lag, jaggu!

6/11/2011

Laurdagsrit 11/6/11

Klemt mellom ein fin og symmetrisk dato som 11/6/11 er det høveleg å skrive eitkvart. Her kjem eit opportunistisk og frekt rit om rasismestoda i Noreg.

Somtid stig det gamle ordskiftet igjen — som ein zombie — og kviskrar åt oss: «Rasisme er det overalt». Og det kan gjelde kva som helst gruppe me finn. Eine gongen er det dei svarte, hine gongene jødane eller endåtil finnmarkingane. Det blir liksom ikkje nokor ro over detta. For nokre meiner detta er rett å krangle om, av di kvitingane hev gjort mykje vondt tidlegare og no sit med ei viss moralsk gjeld åt dei andre. Og må sleppe dei inn i landi sine og møte dei med respekt.

Det er vanskeleg å sjå Noreg oppi detta gamle stormaktsspelet dei nemner. Me hev ingi gjeld. Men di meir nordmenner importerer amerikanske eller europeiske førestellingar — og med dei, skuldkjensla for kolonialistiske overgrep — di meir vil me sjå at ordskiftet veks.

For ei stund tilbake vart ein svart mann forlaten i ein park, endå han trong medisinsk hjelp. Antirasistane var snart ute og snakka om statleg rasisme. Med namn og det heile på dei skuldige, som ein slags opplyst lynsjemobb. Likeso når ei flott russiske jente vart sendt utor landet for di ho hev broti reglane, so var detta statleg rasisme. For, med antirasistane fort er ute mot «resten» og seier me ikkje må generalisere ei heil folkegruppe for nokre få (vera kriminelle eller valdtektsmenner), so er dei ikkje like reserverte sjølv. Dei dømer gjerne heile forvaltingi som eit fasistisk, kolonialistisk prosjekt med einaste føremål å gjera vondt på folk som er annleis.

Men der er alltids optimistar hjå denne gjengen ogso. Ein og annan proklamerer stolt at «over åtti prosent av Oslo-elevene vet hva rasisme er». Og eg blir sitjande der, like uklok: Sjølv ikkje eg veit kva ordet tyder, når det no blir nytta i breie og merkelege tydingar.

Eg hev sett folk som meiner kritikk av Islam eller halal-/kosher-slakt er rasisme. Eg hev sett folk som steller mannssjåvinisme likt med kolonialistiske, rasistiske synet på dei som er «ulike». Kva er rasisme? Eg kunne like fullt spurt: Kva er meiningi med livet? For folk gjev like sprikande svar til båe spørsmåli, og me blir soleis ikkje klokare.

Antirasistane er snare med å sjå etniske, kvite agendar gjennom alle systemi. Ikkje nok innvandrarar i arbeidslivet? Kvit diskriminering. Ikkje nok svarte med i MGP Jr? Kvit diskriminering. Og lell skal ikkje den same moralen gjelde for antirasismen sjølv. Ein må ikkje vera Noam Chomsky for å sjå at det antirasistiske arbeidet ofte hev med etnisk sjølvinteresse å gjera. I rapporten «Det kan skje igjen», kvar Antirasistisk senter og Islamsk råd Norge er del, vart antisemittismen nedvurdert fordi jødane er so fåe. Dimed er det eit «lite» problem, som jo er gunstig innstilling for dei største produsentane av antisemittisme i landet: Nemleg somme muslimske miljø.

Argumentet for den siste vendingi var at det var viktigare å jobbe mot rasismen som eit generelt problem. Men detta gjev ikkje meining når rasismen er og blir mest eit spesielt problem, imot somme gruppor. Få gjeng kring og hatar både samane, jødane, kvænane og so vidare. Det er ein komfortabel fantasi for dei som vil sjå ein kvit konspirasjon attom alt, men dei fleste vil no semjast om at det er litt mindre enkelt i praksis. Det er no gjerne soleis at somme muslimar hatar jødane — og somtid omvendt — for konflikten i Midt-Austen. Trønderar hatar svenskar for den skamlause okkupasjonen av Aust-Trøndelag. Og eg hatar folk frå Øvre Eiker, fordi dei trur dei er so fantastisk gjæve med dei dumme traktorane sine.

Mest tyder kan hende «rasisme!» på at me gjeng attende til tidene åt Motreformasjonen, kvar «heks» eller «blasfemikar» var nok til å stogge alle ordskifti og døme motparten ned til ein varm plass med djevlar og eld. Det er eit retorisk masseøydeleggjingsvåpen, med ei so stor knusande (les: stigmatiserande) kraft at alle fryktar det minst like mykje som atombomba.

Eg rår soleis dei med vit til å vera meir smålåtne når det kjem til «rasismen». Me som ransakar oss sjølv og ikkje finn noko vidare vondt, treng ikkje å ty til hysteria. Den nervøse antirasismen som herjar i dag kan neppe gjera godt for dei som er utsette for ekte rasisme. Me lyt berre bruke honom når me er desperate på mediaoppslag og vil syne fram det sjølvnøgde, antirasistiske, kvite trynet vårt.

6/06/2011

Om stilla på bloggen

D'er ikkje det at saknar stoff (i alle tydingane!) som gjer at det blir fåe bloggpostar her den siste tidi. Eg jobbar med eit nytt prosjekt. De fær venta og sjå. Eg kan røpe no at det blir eit og anna tenkt eller sett i Oslo.

6/01/2011

Onsdagspreik!

Me era komne i treige tider, som det heiter på gamal kjeft. Og i endetidene ser me alle syndane våre gjentekne, just som du ser livet ganga forbi i korte trekk rett før bilen råmar deg i midtpartiet. Det skortar ikkje på dei — menneskesynd blir nytta til å definere svaret åt ein delt på null, ulogisk som det tykkjest, umogleg som det tykkjest og naturstridig som det er. Men so! Me veit ikkje mykje om oss sjølv, men oss veit: Det er me som sit med anssvaret i desse giftagurktidene, oskefaste som dei er — hokki som er. Og me skal taka føring.

D'er meg merkeleg å sjå at eg mesta blir meir Kungpatriotisk enn flestalle svenskane. Eg tykkjer nemleg ikkje påstandene mot honom er for fæle — forlat honom syndane. Kva syner dei? Stormannsgalskap? Er'e drotningi som er slem å sjå til, mun tru? Hev Kungen libidovanskar? Det blir i ollo (i heile) spekulasjon, ei drøfting som saknar både grorbotn og ei årsak. Påstandene mot svenskekungen syner i verste fall at han er eit menneske. Og det er vel rett nok eit utal århundrar etter vi forlét tanken om kongemakti som er komi frå Gud.

Men i eitt kan me sjå ei ny lekke. Forskningi hev meldt at dei fleste som fær E. coli i herne epidemien som herjar, dei er kvinnfolk. Forskarane melder au at kvinnfolk toler dei som vik frå normalen dårlegare enn menner gjer. Desse sladrande, dømande kvinnfolki! Og jaggu glimta me dét attom. Då må ein venteleg tru bakteriegifti kjem utav ein annan stad enn agurk, når dei ikkje vinn å finne henne elles. Er kvinnfolki daudssjuke utor seg sjølv?

Men eg vik frå. Lat meg no seia at eg hev skjøna folk veit kven eg er, men dei skjønar ikkje koss eg er. Fridomen er framleis ikkje svunnen. Eg er mannen som set nidstang mot Lyse Bredbånd og Språkrådet og kaukar til dei på gamal raulandsdialekt. Eg er mannen som seier «fan heller, gjeva eg hadde anna» når livet gjev meg frukter, som eg heller lagar sprit utav. Eg er han som febrilsk sleikjer ned aviser når eg sit med skrivesperra, sup liksom opp blekket som det var lapskaus og freistar skrive headliners på eit stort lereft med tunga. Det er skiti, men gjort med rein vilje — med reint tildriv. Eg er eit mysterium å lesa, liksom Bibelen:

2 Kong 2: 23 So for han derifrå upp til Betel. Medan han gjekk uppetter vegen, kom det nokre smågutar ut or byen. Dei gav seg til å spotta han og ropa: Kom hit, din snauskalle! Kom hit, din snauskalle! 24 Han såg attum seg, og då han vart var dei, lyste han forbanning yver dei i Herrens namn. Då kom tvo binnor ut or skogen og reiv i hel tvo og fyrti av borni.

So fær det bli eit lag.

5/31/2011

Tysdagsgnål

Jau, so såg eg uti notti (natten) i går kveld og skimta eit og anna som stod til lengre nedi gata. Det var venteleg eit par. Eg kys (choose) å sjå meir. Sveitt er guten. Dei gjeng sakte mot einannan, trippar liksom og gjer det som om dei er usikre på kven den andre er. Eller på korleis den andre er — ven eller fiende? So bryt dei av gangen, stirar litt meir — mun tru dei ser meg ogso? Og so! Eit kyss! Guten stend att og flytjer på tunga, med kjerringi fer sin veg.

Det er soleis dei byter makka (amfetamin) i Oslo for tidi. Heilt uventa, pengar i nevane med alle stirar dumt på «kjærastane». Og trur godt.

Høyrt om kjærleiken, du? Ja, kjærleiken til speed. Leveransen der var til meg, ikkje honom — men eg lever over detta, mun eg tru. Som so mykje anna. Grip meg fatt i skjegget, set meg ned med papir og slipar litt meir tenner. I bak stend TV-en på og spreir kvitstøy i full breidde. Ei homle flyg so vidt gjennom rommet og bannar på meg med eg piskar blyanten mellom fingrane. Han kastar sylvarglans om heile seg, d'er noko merkeleg med herne pennen. Nokre bilar tutar, sikkert nok åt meg det au. Ei kjerring stend og gnålar for høgt i gangen. Det kunne like fullt vori kvitstøyten, tenkjer eg. Skriv detta ned:

Ein god deal med frekk stil.
— Dyret stirar ein mil
Tidleg på dagen og krampar i magen.
— Snutefan sag' 'n.

Ein skrott over betong og i morgon ei spalte.
The good ones die young. Det var ikkje halvt, det.


Helvete heller, eg kan ikkje selje detta. Meir kaffi!

5/30/2011

Måndagsfres

D'er måndag, stund med espresso-shots og veldige bokhaugar over dei skrale kafébordi i kaffistugu. Ikkje akkurat som lovnadene om kjerringar og gull i staden, detta, men so er me vande med byen som lygnar og eksentrikar. Ei høne utor ei fjør, kultur utor dels vakre falafel-sosialistar som sit og drøftar feministisk litteratur. Kva skulle det vera, elles? Mannfolk-litteratur? Ei bok med kar-aktige bokstavar med blodet frå fiendane våre rennande ovanfrå, med den medvitne feministlitteraturen var pynta med mjuke bogar og rosa skjønskrift? Eg fær aldri heilt greip på detta, men so fekk det aldri heilt greip på meg heller.

Det blir eit retteleg sjå med desse permisjonsmødrene. Tronge buksar og ein stor kopp med skumma mjølk, ei gåve åt studenthipsteren dei stura bort når barnet kom. Ho vil fri, men det held fint med nostalgien. So riv dei opp blusone og tek til å føde ungen i offentleg sku, kan hende mest for å overtyde seg sjølv om at dei er mødrer no. Ei mor stirar meg stygt ned når ho ser meg sjå like sælt som ungen bort på henne. Eg gjer retrett til boki med differensiallikningar. Men ogso dei stirar ned på meg, dømer meg hardare enn femti bestemødrer.

«Jaggu, du gjer ikkje vett av initialvilkåri i herne lineære homogene likningi? Kom deg attende til gardsbruk, din gut.»

So eg sit der med kaffi og glefsar over bunken med aviser. Og må liksom glefse litt hardare når eg tyr åt nettavisene: Maria Amalie las frå eigi bok på Litteraturfestivalen 2011. Javel, so feirar kultureliten seg sjølv att. God morgon, Hylland Eriksen! Stakkars jenta som kampar mot den ålmektige rasismen. Det er no artigt at folket ser myrke krefter overalt, litt som prestane som driv med eksorsisme. Men det vart vel aldri noko folkeleg reising med saki likevel, av di ho ikkje gjaldt folk flest. D'er ei merkeleg verd.

Det er verdt å tenkje meir på. Flestalle journalistar vil vera progressive. Me skal gjera samfunnet betre — ressursane er ujamt fordelt og hindrar ekte brorskap i menneskeslekti. Men so er no dei fleste journalistane fødde inn i djupe urettferdi sjølv - inn i øvre middelklasse, med to bilar, caffe latté, MacBook og eit utal skriftsortar å velje mellom. Soleis fødde inn i arvesynd. So det smell eit paradoks inni hovudet, og nevrosen lèt ikkje vente på seg. Dei store mengdene med folk er undertrykte, heiter det. Og me er på lag med folket. Liksom i Mussolinis La Dottrina del fascismo — «Læra åt fasismen» — kan der ikkje vera nokon konflikt mellom kva staten og folket meiner. Den eine meiner som hine. Eller lat oss no seia journalistane framom staten, for ogso dei meiner nok å vera eit sant uttrykk for folkeviljen.

Rett finst der heldigvis dei som vik frå normalen. Der er dei ekte og mest solide journalistane og rettferdskrigarane. Hjå dei finn me gateprestane og dimeir Anlov Mathiesen, mest kjend for arbeidet sitt i =Oslo. Dei hev ingen illusjonar om å vera talarane for einkvan folkevilje, gjort konkret gjennom ei NORSTAT-undersøkjing eller sinte lesarbrev. (Folk som skriv lesarbrev er no mest ein gjeng raringar.) Kva er so målet? Rettferd over asfalten. Folket lever i Skippergata, dei duftar inn eksos og tek verdi for kva ho er. Dei må ikkje vera heltar. Dei er fullgode menneske.

5/29/2011

Flokar i norsk politikk

Det hev ikkje vori til å koma undan all denne kranglingi i den raudgrøne regjeringi. Somme kaukar varsku, og jaggu fær dei vatn på mylla. I den siste tidi hev me fengi ein ny elite av dissidentar, ei mest uvanleg sak her i Noreg. Dei melder seg ut i all hast og annonserer det åt Twitter, Klassekampen eller Aftenposten. Det er likso med tenåringsveikjone som høglydt og offentleg jamrar om mensensmerte på Facebook. No er Tore Linné Eriksen utor SV-soga. For kort tid sidan gjekk Twitter-helten Johannes Mundal bort frå Senterpartiet. Og Anne Viken stend alltid parat med eitkvart å seia om Bondelaget og den saknande jordbrukspolitikken.

Det lyt vera greitt å sjå at grasroti åt Senterpartiet ikkje brenn bort med vidare, enno somme er meir unøgde med utviklingi i jordbruket no. Det er visst for mykje makt hjå industribøndene. Lat oss no for ein gong godtaka at Senterpartiet fyrst og fremst er ein snarveg for trønderar som vil inn på Stortinget og hava store soddfestar. Men med SV gjeng det ein rakare veg: Mot oppløysing, mot utmeldingar og mot meir drama. Krigen i Libya og Afghanistan splittar, Tore Linné Eriksen er utor, Marie Louise Vidnes er utor — og fleire gjeng mot Oslo-dominansen i partiet. Kan hende er meir kjekling sunt for partiet, fordi det gjev merksemd i media og syner at liket ikkje er stivna heilt til endå. Men med sannsyn er det mest fælt for partiet, fordi kjeklarane kjemper langt hardare mot partiet enn partiet gjer for ideali sine. Fartyet lek soleis to stader.

På hi sida lærer vi noko om vesenet åt norsk politikk: Det er betre å vera horebukk enn ei hore. Arbeidarparti kan vera sterk mann til sengs med eitkvart kvinnfolk, men dei små partii fører eit hasardspel med ideali sine. Det er nett av det siste dei er småe parti. Dei store partii fører realpolitikk, og so læst dei som dei er ideologar når dei må orsake blautkakefestane sine. Det er difor rart å sjå dei som undrest over mangelen på sentrumsparti. Eg vil slå eit slag for at etableringi av delingslina oppi Nord markerer eit skil: Norge førebur seg på å bli stormakt, og då er det omme med ideologien. Han dug mest til skjellsord i desse nye tidene. Å seia eit og anna om amerikanske krigføringi er éin ting, men amerikasamarbeidet er for sexy til at politikarane kan styre seg.

Kva blir då vegen ut av uføret? Eg trur ikkje me finn betre råd so lenge før Norge blir meir markant i nordområdi og vinn stormaktstempelet. Men når detta er omme, lyt me sjå åt Tyskland. Der hev nemleg Dei grøne (die Grünen), gamle hippiane med solcellepaneli og Gaia-retorikken, vorti store og dyktige. Korleis det? Jo, gjennom å sikre seg lokal makt og gjera praksis av idealismen sin. Soleis føler folk at det er kort veg til makti. Her læt som det Senterpartiet hev mest å vinne: Dei sit med flest ordførarar i heile landet. Dei arbeider allereie med organisasjonar som Bondelaget og NJFF. Kvifor ikkje heller bli organisasjonspartiet, eit reint og opi lobbyistparti? Gjeva oss partiprogrammet på anbud, so skal me sjå at realpolitikken om litt kjem.

Om skjemtet i går

Eg nemnde eit spel, eit skjemt i notatet frå i går. Me vart altso sitjande som beitekyr over nachspielbordet og preike kort og langt. Kva tykte du om henne nye pensjonsreformi, er det venteleg å drive aldersjusteringi soleis? Kva då med arbeidslina? Ja, og so dubstep. Å Skrillex er eg vorten so lei, han driv med det sama om att og om att. «Wob, wob, wob, wob, wob». Jau, du — eg likar den songen. Utor Dubsteppa-skiva åt Funtcase & Southbound Hangers, sant? Jau, ogso om krigen som er i Libya. Er'e liberalisme, mun du tru?  Nei, NATO altso, fytti om eg sag' gift. Skål for Warsawa!

Orsak, detta er eigentleg ikkje forståeleg lengre. Men eg er so jævlig bakfull. Lat meg tala. Altso om detta skjemtet eg nemnde.

Der sat ei liti frugu og prata høgst av alle om det ho hadde minst vett i. Men det var ikkje meir enn tolig flautt, av di me var alle fulle som dyr — eller udyr. So rett nok vakna den verste djævelen i meg til, og kviskra fyndord inn i øyra. Og skildra fantastiske skjemt — gu', for nokre gjæve skjemt det var. Og so fall eg — i freistingi — til synd og lét meg herja med folket.

Det var jenta som skulle få det. Brautande jentor.

Du veit at når kjerringar kryssar knei, liksom stirrar ufriviljug på deg og fyrer opp ein sigarett? Då er fruentimmeret i boks. Og ho her, men eg hugsar ikkje namnet, var pakka og klår for å taka mot meg. Trudde ho. Men eg hadde andre mål å ganga mot på ein soleis kveld som denne.

Det var for resten likt nok til at kjerringi var tysk. Og ho tala raust på kosmopolitisk engelsk, liksom dei fleste folk eg vinn eit nag til. So kjem det endelege: Eg tala smått åt henne, om dei små sakene me menneske likar, og so slo eg til: «Darling, do you want some proper Norwegian Wood?» Det var mest tyst, jau, pinleg soleis. Og om tidi ho vann att pusten, svara ho eit klingande tysk «jah!», men då vart eg alt på hine banar og på veg mot baren att.

Men eg vann henne altso lell.

Elles minnest eg no at ein ikkje lyt setje for mykje alkohol føre honom Ivar (etternamn Aasen). Karen er ein jævel. Desse sunnmøringane, altso.

5/28/2011

Helgekveld

So kom endeleg den kjære kveldsstundi me lengtar for. Eg fyrer opp eitkvart usømeleg tobakkemne i pipa mi. D'er helg.

I lokalet er det eit sjå av Riesling-glade fjortissveikjor, rikaste narrefantane i Oslo-staden — og meg. Lyt kje takke nei for single malt og soleis, det er mi lyte. Men di høgare dei finn seg i samfunnspyramiden, di fattigare er praten som breir i kring. Han gjeng mest inn på Reddit og Twitter. Jau, mest merkeleg er detta — når ein sit med folk og dei sit med mobilane sine heller enn å gjeva eit ord. Grådugt? Jau, kan hende, men eg lever for glaset med skotsk brunvatn. D'er likaste vatnet som er, og betre enn myrvatnet me — skandinavarane! — trekkjer opp og bryggjer øl utor.

Eg fær gjera mitt. Eit spel, ein narr hev eg gøymt attom hjerneskiva i lengre tid. Meir om slikt i morgon. Glugg.